Ukas journalistkvinne, et portrettintervju basert på fiskemodellen

- Nån ganga må æ kle mæ ut for å komme inn på høye aldersgrænsa, kan Sissel fortelle.

- Kaill mæ Sissel Sukkerdrops. De e kunstnernavnet mitt å
aille i Nordlainn kjæinne mæ no som nættopp dæ,
presiserer Sissel. Hun har, med sine 22 år, ambisjonen
klar: å bli lykkelig og å finne drømmejobben. For, som
den mørkøyde nordlandsskjønnheten så pent sier det
med sin hese nordlandsdialekt, ”det går bra til slutt”…

Glefset

Sissel har tenkt mangt om journalistikken som profesjon i framtiden.
- La oss runde tallene nedover. Lag flere gladnyheter. La det som
beveger seg i samfunnet være nyhetstoppene og la kjendisbabyer etc.
ligge langt bak i nyhetsrekka. Ivareta andres tarv. KVAKK!, kvekker
hun raskt på den skjøre pinnestolen hun sitter på.
– Æ må av og til kvækk litt. Lit sånn journalistkvakk.
Dæ går på automatikk, for æ kvækk viss æ høre ord som tarv, for
æksæmpæl, kvekker hun igjen. Hun retter på de mørke, dyre
designbrillene. Og kremter lett.

Hvem er ditt journalistiske forbilde?
- Æ har så mange! Frk. DaaeQvale Holmemo, Frk. Osnes Olsen,
Frk. Kleppo, Frk. Braaten og sist men ikke minst Frk. Imislund.

Men, hva mener Sissel er det viktigste målet med journalistikken?
Hun vrir seg på stolen, tydelig at hun synes spørsmålet er både
ubehagelig og personlig. Hun er sjenert og blyg der inne… i sjelens
bankhvelv skjuler det seg en linerle. Hun tar en lang kunstpause før hun sier:
- Æ synes blainnt anna integritet, verifisere, objektivitet, ydmykhet,
kildekritikk, kongehuset, litt fiskeri, litt olje og værmelding.

Slik situasjonen er nå har Sissel tenkt å bruke det hun har lært til
studentradio og kanskje noen strøjobber. Framtiden vil vise.
Hun ser framover – ut mot havet!

Kroppen

Men, hva med moralen? Står den journalistiske moral for fall?
For, ville ukas journalistkvinne takket ja til en gratis reportasjetur
med et større kommersielt selskap? Svaret er uventet. Og skuffende.
- Æ sier som Kylie Minouge: Tja, hadde jo ikke behøvd å lage en reportasje.

Hva med drømmeredaksjonen? Hvem skulle den inneholde?
- Nystart på Drillpikene, kommer det kjapt.

Hun har mange gode historier å fortelle om sine gode venninner, Drillpikene.
- Æ kainn jo nævnæ de to siste avslutningsfestene på Geila:
1) radioklasseavslutninga 2) Den store avslutninga med eksklusivt nachspiel
på hytta. Selvfølgelig den siste sammenkomsten som fant sted
på Fuckingham palace – med kræm på flaska og The power of love!

Oppdraget med å arrangere en drømmedag for Drillpikene tar hun på strak arm.
– Jajaja, æ lika utfordringa, sier hun spontant og ler med sin trillende
og sjarmerende latter. Men hva skjer hvor, vil journalisten vite.
- Æ forsyner meg med en hel uke og tar dem med på rally til Lødingen.
Der skulle vi koset oss i midnattsola med champagne og jordbær.
Vi skulle fisket og flira oss skakk. Min pappa skulle laget oss et herremåltid.
Pluss pluss mye mer som det høga nord har å tilby.

Hvis hun var en blomst ville Sissel helst vært en tulipan, og
drømmedaten skulle gått for seg på Dokumentarfilmfestivalen i
Volda sammen med Andreas, kjæresten hennes.
- Det var der vi møttes for litt over to år siden, betror hun.

Hva har du på nattbordet? Hun sperrer opp øynene – var ikke
dette spørsmålet litt over grensen inngående og intimt?
- For øyeblikket har jeg ikke nattbord. Jeg bor hos min søster
og deler seng med henne. Hun har klokkeradio, lampe og
mobiltelefon på sitt nattbord.

Hvis himmelen fantes, hva ville du likt å si til Gud idet du ankom?
- Da ville æ sagt: Takk førr invitasjon. Kunne du vært så snill
å låne mæ et par tøffla? Når det e så golvkaldt så frys æ sånn på føtn.

Haleklasket:

Når klina du sist?
Søndag 18.juni 2006 rundt klokka 18.00 utenfor Esso i Lødingen
kommune i en blå Nissan, humrer hun mens hun smører leppene
fulle av lypsyl.